en slags unnskyldning

Kjære solariumbrune blonde kvinne med smale velformede lår kledd i trange, blå jeans og med høye brune støvletter, en pen hvit drapert topp med påsydd gullstrass, struttende pupper i en relativt diskret utrigning og en hvit veske over skulderen med gullenke til rem. Vi stod foran deg og danset. Ingen av oss var særlig fulle og ikke var vi særlig bråkete eller plagsomme heller. Vi kom i alle fall ikke borti deg. Men det var vel ikke det som plaget deg, var det? Etter en stund merket jeg at du stod faktisk og dyttet i meg selv om det var nesten en armlengdes avstand mellom oss. Du stod og holdt de brune, slanke armene dine foran deg og opprettholdt en diameter på nesten en meter rundt deg tom for mennesker, på et smekkfullt sted med musikk som fordrer at en danser med fyrrige armer i været og som tilsier at en bruker litt mer enn den plassen føttene ens tar opp når en står stille. For det skal sies, du stod stille men ville oppta like my plass som om du hadde danset. Det skulle tatt seg ut, for da måtte du hatt noen til å rydde gulvet for deg, mistenker jeg. Kanskje din lubbne venninne, hun med kortklipt, gyldent hår og snille øyne men som nesten så litt liten og nervøs ut ved siden av deg. Jeg vet jeg ikke kan vite noe om det men jeg ser for meg at du innerst inne er glad for at hun som er størst fanger færre blikk enn det du gjør og at det får deg til å føle deg bedre. Men det vet jeg jo ikke. Uansett så fant du det for godt å ha to hender i ryggen min konstant. Jeg bryr meg ikke om sånt. For jeg tenker at en må tåle å bli tatt på når en er på sånne steder som dette. Og du, du skjønte kanskje at man ikke tuller med meg? Så, i stedet for å ta ut på meg din frustrasjon så tar du henne som står ved siden av meg. Hun er mindre enn meg og har et ansikt som fort kan få deg til å tro at hun lett kan herjes med. Du tar feil, men det visste sikkert ikke du. Så du sier til henne at når hun danser med armene i været, da ser ikke du scenen og den vakre mannen med trompet og tatovering som blåser ut sin lystige sjel en lørdags kveld. Hun blir overrasket og sier til meg at vi må flytte oss, for vi plager deg. Så vi gjør det. Men, jeg går bort og forteller deg at hvis du ikke takler at noen står foran deg så får du stille deg lengre bak hvor det er mindre trangt. Jeg er sint i stemmen og når jeg går registrerer jeg ditt tilfredse smil, vi flyttet oss jo tross alt. Din verden er i balanse. Venninnen din ser ikke særlig glad ut der hun står ved siden av deg, det har neppe noe med oss å gjøre. Jeg liker ikke å være ute med damer som deg. Jeg har et par venninner som ligner og jeg skjemmes hver gang de later som at verden og dansegulvet tilhører dem, og ikke på den hyggelige måte. De stirrer hatefullt på tykke damer som er litt fulle og skumper borti dem, de avviser med en overlegen knekk i nakken og en stiv rygg menn som ikke er gode nok, fan, det finnes knapt gode nok menn for sånne som deg i et hyggelig lokale, dere vurderer kritisk klærne til alle rundt og sørger for at utrigningen viser de perfekte små puppene og sminken er alltid perfekt men litt for markert. Så vi flytter oss i ren godvilje, for vi har massevis av det, hun og jeg. Vi vil danse og gjør det gjerne litt lengre bort med smilende damer med fyrrige armer og vrikkende hofter og som klarer å smile til noen av samme kjønn. Du smiler da tross alt ikke til noen andre enn deg selv.

På et eller annet tidspunkt er vi bak deg igjen. Du har den samme trygghetssonen rundt deg, både foran og bak. Gud forby at noen av de ekle menneskene som er her skal streife deg med sine svette kropper etter timesvis med dansing til lysting ompa-musikk. Jeg har en halv øl jeg ikke har særlig lyst på, den har blitt varm. Og det er da jeg kjenner at jeg har et lite snev av uvilje mot deg. Nei, la meg si det på en annene måte, jeg kjenner at jeg blir forbannet og provosert av deg og sånne som deg. Som hakker på de svakeste fordi du kan men ikke tør å si fra til de som du ser kan takle nevrosene dine og bryskt gi deg en virkelighetsorientering. Så jeg står og vurderer om jeg skal gi deg en ubehagelig virkelighetsorientering, en våt en. Jeg er sjelden ekkel og slem når jeg er ute men du fikk ut det verste i meg. Jeg bruker mer enn ett minutt på å konkluderer og for meg er det mye! Så jeg tenker at jeg orker ikke mer øl og diskret slenger jeg den forover, sånn at den tilfeldigvis ikke ramler rett i gulvet og bare spruter litt, men det gyldne ølet renner helt fra buksebaken din og ned til de fine støvlettene dine og buksa de blir mørkeblå. Jeg snur meg med ryggen til og danser uten å sjekke hva du får med deg. Jeg lot være å tømme det over den fine hvite blusen din, det er vanskelig å få øl av hvite klær noen gange, særlig om vasketemperaturen er lav, og jeg unner deg ikke å stå med toppen klistret til de fine puppene, det er ikke særlig lekkert. Du ble bare våt på buksa, ja ganske mye av den, men ikke noe som noen ser om de ikke prøver hardt. Du var uansett ikke på sjekkern, du lignet mer på en isdronning enn noe annet. Uansett så visste ikke du hvem som gjorde det. Du så oss, jeg la merke til det, men det behøvde ikke være oss. Så overbeviser du om din totale utilstrekkelighet og anale tankegang litt senere. Du tar tak i min dansende venninne som da vitterlig har en øl i hånden og ikke kan ha kastet. Skjeller henne ut, sparker og slår og velter din egen øl. Jeg er ikke der men går opp til deg ute og spør hva du driver med. Om du vet hvem som har gjort deg våt i det hele tatt. Den lille tykkfalne venninnene din ser at dette kan bli bråk. For jeg kommer til å si at det var meg og hun vet det. Hun ser også at jeg ikke kommer til å gi meg lett, jeg er større enn henne og jeg er myndig og bestemt i stemmen. Og innerst inne tror jeg hun skjemmes over sin perfekte venninne som ikke vil ha noen i nærheten av seg. Så for å unngå flere ydmykelser drar hun deg med seg og dere forsvinner nedover gata, den lange slanke med klissvåte bukser og en såret stolthet. Det er det jeg nesten ber om unnskyldning for. At jeg på et tidspunkt mistet impulskontrollen og ødela kvelden din, den siste biten i alle fall. Og mitt lille utfall stod sikkert ikke i forhold til det ubehaget du hadde påført meg og min nydelige, dansende venninne, sikkert ikke. Så unnskyld, på en måte.