havet kaller

Vi suser avgårde i hundre og femti kilometer i timen på interstate 195 på vei til havet; Jersey Shore. Vi er begge vokst opp ved storhavet men har ikke kjent lukta av hav på et halvt år. Når vi våknet opp utpå formiddagen etter en våt kveld ute og kjente at Philly tok sommeren på forskudd med tjueen grader og så antydning til grønne skudd på trærne denne søndagsformiddagen i februar, fant vi ut at vi skulle ta en tur til havet. Jeg har aldri tenkt at jeg savner lukta av havet noen gang men akkurat når du går ut av flyet hjemme etter mange måneder i Oslogryta og kjenner lukta av salt sjø blandet med frisk havbris; da kjenner jeg at det er noe med sjøluft. En bedøvende odør som fyller nesebor og lunger med en prikkende, god følelse og får hodet til å føles lett.

Begge vinduene er rullet ned på den rustne, grønne Pontiacen. Den har airconditioner men bare en gammel radio med kassetspiller. Akkurat nå trenger vi ikke aircondition og radioen gjør jobben sin. Som oftest kjører vi WMGK-"Classic rock" som kjører for oss gamle slagere døgnet rundt bare avbrutt av mannsgrisen Howard Sterns elleville radioprogram. Ingen i min egen familie var nevneverdig opptatt eller imponert av rocken da jeg vokste opp og det var dette friåret, i bilen på vei til et eller annet, barnehagen, venninner i andre nabolag, shopping på South Street eller på utflukt til et eller annet sted vi ikke hadde vært før at jeg ble kjent med 60- og 70-tallsrocken. I alle fall de største hitene. Lyden av noen vibrerende og gitarbefengte tiår fikk rotfeste et sted inne i øregangene mens navnet på låtene, albumene og bandene forble et mysterium.

Trekken fra de åpne vinduene river og sliter i det lange håret mitt og volumknappen er vridd maksimalt til høyre. Vi er nesten alene på veien, det er tydelig at det bare er vi som har sett mulighetene denne nydelige vinterdagen som kjennes mer ut som en tidlig dag i juni. Etter noen raske mil på vei mot Point Pleasant møter vi en politibil som gjør en kjapp u-sving et stykke bak og raskt begynner å ta oss igjen med ulende sirener. Jeg skifter til innerste fil og sakker litt på farta for å slippe bilen forbi. Venninna mi gjør meg oppmerksom på at det er godt mulig at det er meg politibilen vil skal stoppe; hun ser ingen andre på veien. Forvirret kjører jeg ut på veiskulderen og blir sittende i bilen. Jeg har lært av minst tre episoder tidligere at det er best å bli i bilen ellers blir det bråk. I alle fall litt. I beige uniform med hatt og våpen i belte, som tatt ut av en amerikansk film kommer en representant fra State Police mot bilen. Han gir tegn til at jeg skal rulle ned vinduet. Jeg gjør som han sier og venter. "Can I see your drivers licens?" Jeg leter fram sertifikatet, det som redder meg gang på gang. Det er norsk og alle politimennene jeg har møtt så langt har mistet det strenge, macho draget rundt munnne og slappet litt av når de ser at jeg bare er en ung jente fra utlandet. Han lurer på om jeg vet at jeg kjørte i nitti mph. Jeg nikker skyldbetynget. Har jeg lagt merke til at fartsgrensa er på syttifem mph? Mmmmmm. Han bøyer seg ned og ser på min medsammensvorne; ei blond jente med de klareste blå øynene og de dypeste smilehullene du noen gang har sett. "Hvem har du med deg?" spør han litt strengt. Jeg er forvirret og engstelig for å miste lappen; jeg må kunne kjøre for å være her og svarer nervøst og totalt meningsløst:"Hun er med meg..." Han sukker litt oppgitt, han så nok at det var hun som var med. Jeg stotrer fram at hun er en norsk venninne. Han gir tilbake sertifikatet og får meg til å love og aldri kjøre så fort igjen. Jeg rødmer og lover på tro og ære. (Noen uker senere blir jeg stoppet i Delaware mens jeg spiller Nirvana på full guffe og kjører langt raskere enn de tjuefem mph som veien der tillater.)Han ønsker meg lykke til med oppholdet i Statene og i bakspeilet ser vi lettet at hatten og våpnet finner veien tilbake inn i politibilen og han kjører vestover mens vi fortsetter mot øst. Vi sitter og fniser og ler av meg som blir så tilsynelatende dum når jeg kommer i sånne situasjoner og hvor hjelpesløs en streng politimann er overfor den noe naive sjarmen det er i en ung kvinne uten full kontroll men alltid dumdristig ærlig: Ja, jeg kjørte på rødt lys, ja, jeg kjørte for fort. Vi navigerer etter kartboka som jeg har lånt hos vertsfamilien min og ender opp på en parkeringsplass ikke så langt fra boardwalken langs Point Pleasant Beach.

Det er først når vi går ut av bilen at vi kjenner at temperaturen er minst ti grader lavere ute ved Atlanteren. Vi har ikke tatt med ekstra klær men kjøreturen har vært såpass lang at vi akter ikke å bare snu uten å ha vært på stranda. Vi spaserer langs den mer eller mindre forlatte boardwalken; tivoliet er steng på denne årstiden. Lufta fra storhavet skyller rå og kald innover de paralelle gatene som alle munner ut ved stranda. Skoene våre slår rytmisk mot treplankene og store, feite måker står nesten stille i lufta over det grumsette, kalde vannet; vindkastene tar godt og noen gutter benytter seg av de store bølgene litt lengre bort. Det ser ut som en kald fornøyelse; de har drakter på og strever med å finne gode nok bølger til å bli stående lenge. Vi går helt til slutten av det grå plankefortauet og ned på stranda. Jeg er i korte tights og leggene er iskalde allerede. Allikevel lar jeg være å ta på meg genseren jeg fant bak i bilen. Sjølufta har taket på meg og jeg tar av de svarte, broderte tøyskoene og lar vinden rive og slite i t-skjorta og tærne synker ned i den grove, nesten grå sanden. Himmel og hav går nesten i ett nå; det har skyet til og det er regndråper i lufta. For første gang på lenge fylles lungene med rå og ubarmhjertig sjøluft, salt men merkelig frisk også. Iskalde regndråper prikker naken hud og bak lukkede øyne hører jeg brenningene hamre løs mot sandbunnen noen få meter lengre bort. Her nede på stranda kan du kun høre havet; lydene av småbyen bak forsvinner helt og du er helt alene. Det kjennes i alle fall sånn ut.

På vei tilbake til bilen kjøper vi hver vår frozen custard fra en åpen iskiosk. Vi smatter på den silkemye blandingen av egg og fløte. Vi er kalde men den varme vaniljesmaken peker framover mot en varm sommer om ikke så alt for lenge. Lyden av karusellene; når hestene på den fargerike merry-go-roundkarusellen like ved boardwalken begynner å gå vil nostalgiske toner som fra en lirekasse fylle lufta, ungelattereren vil skingre mellom isbodene og par i alle aldre vil sitte og holde hverandre i henden og småprate på benkene som er plassert langs rekkverket mot stranda. Ingenting er som "the Shore" en senvinterdag, vi er begge enige om det. Det ligger løfte om varme kvelder fylt med opplevelser i den rå lufta. Vi følger fartsgrensa på vei tilbake til Philly. Vi har skrudd på varmen og musikken fyller bilen igjen. Ingen av oss sier noe, sakte men sikkert slipper storhavet taket på oss og vi kjører etterhvert over Delawareelva og inn i det grå asfalthelvete igjen.

thin lizzy - the boys are back in town